Tommy Juul smiler lurt. Nok en arbeidsdag er i gang for mannen som gikk inn i rørleggerbransjen allerede i 1971. Med seg har 68-åringen sin trofaste følgesvenn gjennom de siste syv årene. En Mercedes-Benz Vito – med V6-motor.
– Jeg er veldig fornøyd med bilen, og har overhodet ingen planer om å bytte den inn. Det er vel kun en person som jeg kunne vært tilbøyelig å selge den til, forteller Juul.
Hvem den personen er, kommer vi tilbake til. Først skal tiden skrus noen år tilbake.
Etter å ha prøvd flere forskjellige merker, begynte rørleggerveteranen å kjøre Mercedes-Benz tidlig på 2000-tallet.
– Jeg begynte å kjøre Vito for rundt 15 år siden. De to første jeg hadde, var standardbiler som jeg for så vidt var fornøyd med. Men så ble jeg oppmerksom på Vito-en med V6-motor. Jeg fikk prøvekjøre den og falt pladask, sier Juul.
Han stod imidlertid foran en utfordring. Han måtte handle raskt for å erobre sin nye flamme.
– Jeg fikk beskjed om at V6-eren ikke kom til å bli tatt inn igjen, så da ble jeg enda mer nysgjerrig. Det endte med at jeg fikk en av de siste bilene, om ikke den siste. Noe jeg fortsatt er glad for den dag i dag!
Juul har tilbrakt over 150.000 km på veien med doningen. Men hva er det som gjør at han verdsetter bilen så høyt?
– Den har mange styrker. Først og fremst motorkrafta, det sier seg selv med V6-er. Så har du også designet på bilen, både innvendig og utvendig. I tillegg har jeg god plass baki med tanke på mitt behov, samt at jeg opplever bilen som sikker å kjøre. Jeg har bulket noen ganger opp gjennom årene med tidligere biler så jeg vet hvor mye sikkerheten betyr, begynner Juul.
Han er imidlertid langt fra ferdig.
– Kjøreegenskapene er rett og slett helt rå, den er meget komfortabel å kjøre. Og til slutt – den er driftssikker. Det er jo noe av det aller viktigste, at bilen ikke stopper. Med unntak av at varmeapparatet ikke virket en kort periode, har det ikke vært noe galt med bilen. Den har gått som ei klokke.
Veteranen innrømmer dessuten at den gromme motorlyden bidrar til å holde liv i forelskelsen.
– Enkelte dager det er fint vær, kjører jeg ned vinduet bare for å høre på motoren. Det er lett å høre at det sitter en V6-er under panseret, gliser han.
Det er likevel ikke bare lyden som imponerer. Til tross for syv år på veien, ser Juuls Vito uforskammet godt ut. Det er ikke tilfeldig.
– Jeg har alltid vært nøye med å holde bilen ren, samt følge alle servicene. Og det har jeg fått igjen for. Den er akkurat like fin å kjøre nå som da jeg fikk den i 2015, og jeg synes den fortsatt ser flott ut.
Tidligere i yrkeskarrieren byttet Juul arbeidsbil relativt hyppig. Den tid er nå forbi.
– Jeg ser ingen grunn til å bytte mer nå. Hvorfor i alle dager skulle jeg det? Dette er den beste varebilen jeg har kjørt, og jeg vet at jeg ikke får den samme bilen igjen. Den nyeste Vito-en er selvfølgelig en meget god bil, men likevel er den ikke i nærheten. I hvert fall ikke for min del, fastslår han.
Hva med å henge seg på den elektriske bølgen som stadig vokser seg større?
– Jeg må si at jeg ikke er noen elbil-mann. De elektriske varebilene synes jeg ikke går langt nok på strøm ennå. Kjører jeg mye en dag, kan jeg ikke stoppe og vente på lading. Det har jeg ikke tid til, mener Juul.
Rørleggeren er klar for å dra videre til dagens neste arbeidsoppdrag. Han pakker sammen utstyret og smyger seg inn i bilen. Da kommer spørsmålet – hvem er den ene han faktisk kunne ha solgt bilen til?
– Det er klart, hvis kongen hadde tilbudt seg å kjøpe den, hadde det vært vanskelig å si nei. Men det er kun han som hadde fått lov, ler Juul.
Nå spørs det vel om Vito-en ender opp i den kongelige bilparken. Da er det langt mer sannsynlig at den ender opp på Ensjø. Nærmere bestemt hjemme hos Tommy Juul.
– Planen min er å jobbe i hvert fall et år til som rørlegger. Men i kontrakten min står det at jeg kan kjøpe ut bilen den dagen jeg gir meg. Så det skal du ikke se bort ifra skjer. Jeg har tre garasjeplasser der jeg bor, men kun to biler. I hvert fall foreløpig…
Tommy Juul smiler lurt. Nok en arbeidsdag er i gang for mannen som gikk inn i rørleggerbransjen allerede i 1971. Med seg har 68-åringen sin trofaste følgesvenn gjennom de siste syv årene. En Mercedes-Benz Vito – med V6-motor.
– Jeg er veldig fornøyd med bilen, og har overhodet ingen planer om å bytte den inn. Det er vel kun en person som jeg kunne vært tilbøyelig å selge den til, forteller Juul.
Hvem den personen er, kommer vi tilbake til. Først skal tiden skrus noen år tilbake.
Etter å ha prøvd flere forskjellige merker, begynte rørleggerveteranen å kjøre Mercedes-Benz tidlig på 2000-tallet.
– Jeg begynte å kjøre Vito for rundt 15 år siden. De to første jeg hadde, var standardbiler som jeg for så vidt var fornøyd med. Men så ble jeg oppmerksom på Vito-en med V6-motor. Jeg fikk prøvekjøre den og falt pladask, sier Juul.
Han stod imidlertid foran en utfordring. Han måtte handle raskt for å erobre sin nye flamme.
– Jeg fikk beskjed om at V6-eren ikke kom til å bli tatt inn igjen, så da ble jeg enda mer nysgjerrig. Det endte med at jeg fikk en av de siste bilene, om ikke den siste. Noe jeg fortsatt er glad for den dag i dag!
Juul har tilbrakt over 150.000 km på veien med doningen. Men hva er det som gjør at han verdsetter bilen så høyt?
– Den har mange styrker. Først og fremst motorkrafta, det sier seg selv med V6-er. Så har du også designet på bilen, både innvendig og utvendig. I tillegg har jeg god plass baki med tanke på mitt behov, samt at jeg opplever bilen som sikker å kjøre. Jeg har bulket noen ganger opp gjennom årene med tidligere biler så jeg vet hvor mye sikkerheten betyr, begynner Juul.
Han er imidlertid langt fra ferdig.
– Kjøreegenskapene er rett og slett helt rå, den er meget komfortabel å kjøre. Og til slutt – den er driftssikker. Det er jo noe av det aller viktigste, at bilen ikke stopper. Med unntak av at varmeapparatet ikke virket en kort periode, har det ikke vært noe galt med bilen. Den har gått som ei klokke.
Veteranen innrømmer dessuten at den gromme motorlyden bidrar til å holde liv i forelskelsen.
– Enkelte dager det er fint vær, kjører jeg ned vinduet bare for å høre på motoren. Det er lett å høre at det sitter en V6-er under panseret, gliser han.
Det er likevel ikke bare lyden som imponerer. Til tross for syv år på veien, ser Juuls Vito uforskammet godt ut. Det er ikke tilfeldig.
– Jeg har alltid vært nøye med å holde bilen ren, samt følge alle servicene. Og det har jeg fått igjen for. Den er akkurat like fin å kjøre nå som da jeg fikk den i 2015, og jeg synes den fortsatt ser flott ut.
Tidligere i yrkeskarrieren byttet Juul arbeidsbil relativt hyppig. Den tid er nå forbi.
– Jeg ser ingen grunn til å bytte mer nå. Hvorfor i alle dager skulle jeg det? Dette er den beste varebilen jeg har kjørt, og jeg vet at jeg ikke får den samme bilen igjen. Den nyeste Vito-en er selvfølgelig en meget god bil, men likevel er den ikke i nærheten. I hvert fall ikke for min del, fastslår han.
Hva med å henge seg på den elektriske bølgen som stadig vokser seg større?
– Jeg må si at jeg ikke er noen elbil-mann. De elektriske varebilene synes jeg ikke går langt nok på strøm ennå. Kjører jeg mye en dag, kan jeg ikke stoppe og vente på lading. Det har jeg ikke tid til, mener Juul.
Rørleggeren er klar for å dra videre til dagens neste arbeidsoppdrag. Han pakker sammen utstyret og smyger seg inn i bilen. Da kommer spørsmålet – hvem er den ene han faktisk kunne ha solgt bilen til?
– Det er klart, hvis kongen hadde tilbudt seg å kjøpe den, hadde det vært vanskelig å si nei. Men det er kun han som hadde fått lov, ler Juul.
Nå spørs det vel om Vito-en ender opp i den kongelige bilparken. Da er det langt mer sannsynlig at den ender opp på Ensjø. Nærmere bestemt hjemme hos Tommy Juul.
– Planen min er å jobbe i hvert fall et år til som rørlegger. Men i kontrakten min står det at jeg kan kjøpe ut bilen den dagen jeg gir meg. Så det skal du ikke se bort ifra skjer. Jeg har tre garasjeplasser der jeg bor, men kun to biler. I hvert fall foreløpig…
Tommy Juul smiler lurt. Nok en arbeidsdag er i gang for mannen som gikk inn i rørleggerbransjen allerede i 1971. Med seg har 68-åringen sin trofaste følgesvenn gjennom de siste syv årene. En Mercedes-Benz Vito – med V6-motor.
– Jeg er veldig fornøyd med bilen, og har overhodet ingen planer om å bytte den inn. Det er vel kun en person som jeg kunne vært tilbøyelig å selge den til, forteller Juul.
Hvem den personen er, kommer vi tilbake til. Først skal tiden skrus noen år tilbake.
Etter å ha prøvd flere forskjellige merker, begynte rørleggerveteranen å kjøre Mercedes-Benz tidlig på 2000-tallet.
– Jeg begynte å kjøre Vito for rundt 15 år siden. De to første jeg hadde, var standardbiler som jeg for så vidt var fornøyd med. Men så ble jeg oppmerksom på Vito-en med V6-motor. Jeg fikk prøvekjøre den og falt pladask, sier Juul.
Han stod imidlertid foran en utfordring. Han måtte handle raskt for å erobre sin nye flamme.
– Jeg fikk beskjed om at V6-eren ikke kom til å bli tatt inn igjen, så da ble jeg enda mer nysgjerrig. Det endte med at jeg fikk en av de siste bilene, om ikke den siste. Noe jeg fortsatt er glad for den dag i dag!
Juul har tilbrakt over 150.000 km på veien med doningen. Men hva er det som gjør at han verdsetter bilen så høyt?
– Den har mange styrker. Først og fremst motorkrafta, det sier seg selv med V6-er. Så har du også designet på bilen, både innvendig og utvendig. I tillegg har jeg god plass baki med tanke på mitt behov, samt at jeg opplever bilen som sikker å kjøre. Jeg har bulket noen ganger opp gjennom årene med tidligere biler så jeg vet hvor mye sikkerheten betyr, begynner Juul.
Han er imidlertid langt fra ferdig.
– Kjøreegenskapene er rett og slett helt rå, den er meget komfortabel å kjøre. Og til slutt – den er driftssikker. Det er jo noe av det aller viktigste, at bilen ikke stopper. Med unntak av at varmeapparatet ikke virket en kort periode, har det ikke vært noe galt med bilen. Den har gått som ei klokke.
Veteranen innrømmer dessuten at den gromme motorlyden bidrar til å holde liv i forelskelsen.
– Enkelte dager det er fint vær, kjører jeg ned vinduet bare for å høre på motoren. Det er lett å høre at det sitter en V6-er under panseret, gliser han.
Det er likevel ikke bare lyden som imponerer. Til tross for syv år på veien, ser Juuls Vito uforskammet godt ut. Det er ikke tilfeldig.
– Jeg har alltid vært nøye med å holde bilen ren, samt følge alle servicene. Og det har jeg fått igjen for. Den er akkurat like fin å kjøre nå som da jeg fikk den i 2015, og jeg synes den fortsatt ser flott ut.
Tidligere i yrkeskarrieren byttet Juul arbeidsbil relativt hyppig. Den tid er nå forbi.
– Jeg ser ingen grunn til å bytte mer nå. Hvorfor i alle dager skulle jeg det? Dette er den beste varebilen jeg har kjørt, og jeg vet at jeg ikke får den samme bilen igjen. Den nyeste Vito-en er selvfølgelig en meget god bil, men likevel er den ikke i nærheten. I hvert fall ikke for min del, fastslår han.
Hva med å henge seg på den elektriske bølgen som stadig vokser seg større?
– Jeg må si at jeg ikke er noen elbil-mann. De elektriske varebilene synes jeg ikke går langt nok på strøm ennå. Kjører jeg mye en dag, kan jeg ikke stoppe og vente på lading. Det har jeg ikke tid til, mener Juul.
Rørleggeren er klar for å dra videre til dagens neste arbeidsoppdrag. Han pakker sammen utstyret og smyger seg inn i bilen. Da kommer spørsmålet – hvem er den ene han faktisk kunne ha solgt bilen til?
– Det er klart, hvis kongen hadde tilbudt seg å kjøpe den, hadde det vært vanskelig å si nei. Men det er kun han som hadde fått lov, ler Juul.
Nå spørs det vel om Vito-en ender opp i den kongelige bilparken. Da er det langt mer sannsynlig at den ender opp på Ensjø. Nærmere bestemt hjemme hos Tommy Juul.
– Planen min er å jobbe i hvert fall et år til som rørlegger. Men i kontrakten min står det at jeg kan kjøpe ut bilen den dagen jeg gir meg. Så det skal du ikke se bort ifra skjer. Jeg har tre garasjeplasser der jeg bor, men kun to biler. I hvert fall foreløpig…
Tommy Juul smiler lurt. Nok en arbeidsdag er i gang for mannen som gikk inn i rørleggerbransjen allerede i 1971. Med seg har 68-åringen sin trofaste følgesvenn gjennom de siste syv årene. En Mercedes-Benz Vito – med V6-motor.
– Jeg er veldig fornøyd med bilen, og har overhodet ingen planer om å bytte den inn. Det er vel kun en person som jeg kunne vært tilbøyelig å selge den til, forteller Juul.
Hvem den personen er, kommer vi tilbake til. Først skal tiden skrus noen år tilbake.
Etter å ha prøvd flere forskjellige merker, begynte rørleggerveteranen å kjøre Mercedes-Benz tidlig på 2000-tallet.
– Jeg begynte å kjøre Vito for rundt 15 år siden. De to første jeg hadde, var standardbiler som jeg for så vidt var fornøyd med. Men så ble jeg oppmerksom på Vito-en med V6-motor. Jeg fikk prøvekjøre den og falt pladask, sier Juul.
Han stod imidlertid foran en utfordring. Han måtte handle raskt for å erobre sin nye flamme.
– Jeg fikk beskjed om at V6-eren ikke kom til å bli tatt inn igjen, så da ble jeg enda mer nysgjerrig. Det endte med at jeg fikk en av de siste bilene, om ikke den siste. Noe jeg fortsatt er glad for den dag i dag!
Juul har tilbrakt over 150.000 km på veien med doningen. Men hva er det som gjør at han verdsetter bilen så høyt?
– Den har mange styrker. Først og fremst motorkrafta, det sier seg selv med V6-er. Så har du også designet på bilen, både innvendig og utvendig. I tillegg har jeg god plass baki med tanke på mitt behov, samt at jeg opplever bilen som sikker å kjøre. Jeg har bulket noen ganger opp gjennom årene med tidligere biler så jeg vet hvor mye sikkerheten betyr, begynner Juul.
Han er imidlertid langt fra ferdig.
– Kjøreegenskapene er rett og slett helt rå, den er meget komfortabel å kjøre. Og til slutt – den er driftssikker. Det er jo noe av det aller viktigste, at bilen ikke stopper. Med unntak av at varmeapparatet ikke virket en kort periode, har det ikke vært noe galt med bilen. Den har gått som ei klokke.
Veteranen innrømmer dessuten at den gromme motorlyden bidrar til å holde liv i forelskelsen.
– Enkelte dager det er fint vær, kjører jeg ned vinduet bare for å høre på motoren. Det er lett å høre at det sitter en V6-er under panseret, gliser han.
Det er likevel ikke bare lyden som imponerer. Til tross for syv år på veien, ser Juuls Vito uforskammet godt ut. Det er ikke tilfeldig.
– Jeg har alltid vært nøye med å holde bilen ren, samt følge alle servicene. Og det har jeg fått igjen for. Den er akkurat like fin å kjøre nå som da jeg fikk den i 2015, og jeg synes den fortsatt ser flott ut.
Tidligere i yrkeskarrieren byttet Juul arbeidsbil relativt hyppig. Den tid er nå forbi.
– Jeg ser ingen grunn til å bytte mer nå. Hvorfor i alle dager skulle jeg det? Dette er den beste varebilen jeg har kjørt, og jeg vet at jeg ikke får den samme bilen igjen. Den nyeste Vito-en er selvfølgelig en meget god bil, men likevel er den ikke i nærheten. I hvert fall ikke for min del, fastslår han.
Hva med å henge seg på den elektriske bølgen som stadig vokser seg større?
– Jeg må si at jeg ikke er noen elbil-mann. De elektriske varebilene synes jeg ikke går langt nok på strøm ennå. Kjører jeg mye en dag, kan jeg ikke stoppe og vente på lading. Det har jeg ikke tid til, mener Juul.
Rørleggeren er klar for å dra videre til dagens neste arbeidsoppdrag. Han pakker sammen utstyret og smyger seg inn i bilen. Da kommer spørsmålet – hvem er den ene han faktisk kunne ha solgt bilen til?
– Det er klart, hvis kongen hadde tilbudt seg å kjøpe den, hadde det vært vanskelig å si nei. Men det er kun han som hadde fått lov, ler Juul.
Nå spørs det vel om Vito-en ender opp i den kongelige bilparken. Da er det langt mer sannsynlig at den ender opp på Ensjø. Nærmere bestemt hjemme hos Tommy Juul.
– Planen min er å jobbe i hvert fall et år til som rørlegger. Men i kontrakten min står det at jeg kan kjøpe ut bilen den dagen jeg gir meg. Så det skal du ikke se bort ifra skjer. Jeg har tre garasjeplasser der jeg bor, men kun to biler. I hvert fall foreløpig…
Tommy Juul smiler lurt. Nok en arbeidsdag er i gang for mannen som gikk inn i rørleggerbransjen allerede i 1971. Med seg har 68-åringen sin trofaste følgesvenn gjennom de siste syv årene. En Mercedes-Benz Vito – med V6-motor.
– Jeg er veldig fornøyd med bilen, og har overhodet ingen planer om å bytte den inn. Det er vel kun en person som jeg kunne vært tilbøyelig å selge den til, forteller Juul.
Hvem den personen er, kommer vi tilbake til. Først skal tiden skrus noen år tilbake.
Etter å ha prøvd flere forskjellige merker, begynte rørleggerveteranen å kjøre Mercedes-Benz tidlig på 2000-tallet.
– Jeg begynte å kjøre Vito for rundt 15 år siden. De to første jeg hadde, var standardbiler som jeg for så vidt var fornøyd med. Men så ble jeg oppmerksom på Vito-en med V6-motor. Jeg fikk prøvekjøre den og falt pladask, sier Juul.
Han stod imidlertid foran en utfordring. Han måtte handle raskt for å erobre sin nye flamme.
– Jeg fikk beskjed om at V6-eren ikke kom til å bli tatt inn igjen, så da ble jeg enda mer nysgjerrig. Det endte med at jeg fikk en av de siste bilene, om ikke den siste. Noe jeg fortsatt er glad for den dag i dag!
Juul har tilbrakt over 150.000 km på veien med doningen. Men hva er det som gjør at han verdsetter bilen så høyt?
– Den har mange styrker. Først og fremst motorkrafta, det sier seg selv med V6-er. Så har du også designet på bilen, både innvendig og utvendig. I tillegg har jeg god plass baki med tanke på mitt behov, samt at jeg opplever bilen som sikker å kjøre. Jeg har bulket noen ganger opp gjennom årene med tidligere biler så jeg vet hvor mye sikkerheten betyr, begynner Juul.
Han er imidlertid langt fra ferdig.
– Kjøreegenskapene er rett og slett helt rå, den er meget komfortabel å kjøre. Og til slutt – den er driftssikker. Det er jo noe av det aller viktigste, at bilen ikke stopper. Med unntak av at varmeapparatet ikke virket en kort periode, har det ikke vært noe galt med bilen. Den har gått som ei klokke.
Veteranen innrømmer dessuten at den gromme motorlyden bidrar til å holde liv i forelskelsen.
– Enkelte dager det er fint vær, kjører jeg ned vinduet bare for å høre på motoren. Det er lett å høre at det sitter en V6-er under panseret, gliser han.
Det er likevel ikke bare lyden som imponerer. Til tross for syv år på veien, ser Juuls Vito uforskammet godt ut. Det er ikke tilfeldig.
– Jeg har alltid vært nøye med å holde bilen ren, samt følge alle servicene. Og det har jeg fått igjen for. Den er akkurat like fin å kjøre nå som da jeg fikk den i 2015, og jeg synes den fortsatt ser flott ut.
Tidligere i yrkeskarrieren byttet Juul arbeidsbil relativt hyppig. Den tid er nå forbi.
– Jeg ser ingen grunn til å bytte mer nå. Hvorfor i alle dager skulle jeg det? Dette er den beste varebilen jeg har kjørt, og jeg vet at jeg ikke får den samme bilen igjen. Den nyeste Vito-en er selvfølgelig en meget god bil, men likevel er den ikke i nærheten. I hvert fall ikke for min del, fastslår han.
Hva med å henge seg på den elektriske bølgen som stadig vokser seg større?
– Jeg må si at jeg ikke er noen elbil-mann. De elektriske varebilene synes jeg ikke går langt nok på strøm ennå. Kjører jeg mye en dag, kan jeg ikke stoppe og vente på lading. Det har jeg ikke tid til, mener Juul.
Rørleggeren er klar for å dra videre til dagens neste arbeidsoppdrag. Han pakker sammen utstyret og smyger seg inn i bilen. Da kommer spørsmålet – hvem er den ene han faktisk kunne ha solgt bilen til?
– Det er klart, hvis kongen hadde tilbudt seg å kjøpe den, hadde det vært vanskelig å si nei. Men det er kun han som hadde fått lov, ler Juul.
Nå spørs det vel om Vito-en ender opp i den kongelige bilparken. Da er det langt mer sannsynlig at den ender opp på Ensjø. Nærmere bestemt hjemme hos Tommy Juul.
– Planen min er å jobbe i hvert fall et år til som rørlegger. Men i kontrakten min står det at jeg kan kjøpe ut bilen den dagen jeg gir meg. Så det skal du ikke se bort ifra skjer. Jeg har tre garasjeplasser der jeg bor, men kun to biler. I hvert fall foreløpig…
